Bør «talenter» og dårligere genetisk disponerte utøvere trene forskjellig?

Mange, inkludert meg selv, liker å tro at det er den som legger ned hardest og best arbeid som vil nå lengst. Dette tenker vi gjerne både om trening, arbeidsliv, og generell suksess i livet. Realiteten er dog en helt annet, også når det gjelder treningsresultater. Selv om du trener best, betyr ikke det at du blir best. Det er urettferdig, men det er den harde realiteten.

Verden er ikke rettferdig, og alle bør ikke trene likt!

Ikke alle har genene for å utvikle muskemasse som dette i respons til styrketrening

Ikke alle har genene for å utvikle muskemasse som dette i respons til styrketrening

6 år som personlig trener og coach:

Jeg har arbeidet fulltid som trener i vel seks år nå, og har med det trent en rekke forskjellige personer på forskjellige nivåer, og lært mange å kjenne hva gjelder motivasjon og innsatsvilje. Jeg har trent spesielt mange som har mål om å utvikle seg mest mulig innenfor idrettene styrkeløft og vektløfting, og sett er vidt spekter av hvor stor framgang folk får. De et definitivt en korrelasjon mellom innsatsvilje og resultater; de kundene mine som har lyttet mest mulig på det jeg ber de om å gjøre, og som har trent med full innsats uansett hva som skjer, har også fått bedre resultater, sammenlignet med de som har hatt en mer «så-så» innsats og vilje til å gjøre som de får beskjed om. Når alt dette er sagt, så er det likevel en annen faktor som påvirker resultatene i enda større grad; naturlig respons på trening. Noen blir sterkere «uansett hva de gjør», mens andre må arbeide veldig hardt for all framgang de skal gå.

Min erfaring er at det hverken er treneren, treningsprogrammet eller innsatsviljen som har mest å si for treningsresultatene i vektløfting og styrkeløft. Det som påvirker resultatene aller mest ser ut til å være medfødte kvaliteter, framfor noe annet.

Genetikk og treningsresultater:

Både når det kommer til styrkeidretter og utholdenhetsidretter så ser det ut som genetikk er den aller mest avgjørende faktoren for hvordan vi responderer på treningen. Jeg tar først for meg studiene på utholdenhetstrening, men siden dette er utenfor min nisje siterer jeg en artikkel i Dagens Næringsliv (2)

Våre studier viser at i gjennomsnitt 45-50 prosent av utholdenheten vår er medfødt. Noen er ikke disponert for å øke kondisjonen i det hele tatt, sier Claude Bouchard, som er professor ved Pennington Biomedical Research Center i USA.

Dette stemmer også med hva andre forskere har kommet fram til, og hva man ser med en enkel titt på resultatene i forskjellige forskningsstudier på utholdenhet: det er en enorm variasjon i hvor godt folk responderer på samme type trening, selv når utgangspunktet til deltakerne er omtrent helt likt.

Når det kommer til styrketrening er det også der forskere som har kommet fram til det samme som min egen erfaring tilsier:

Most human studies to date, investigating the role of our genes in determining muscle size and function have focused on our upper limbs. In young males (17-30 years), muscle mass, CSA and strength in flexion of the arm, are underpinned by strong heritable influences. Studies of 1-RM and the muscle CSA demonstrated that additive and dominant genetic effects accounted for 80 to 90% of the observed variation in the muscles of study.

Dette kan på mange måter være demotiverende lesning for mange, og kanskje veldig oppløftende for andre – som mistenker at de er blant de få med de «riktige» genene for sin idrett. Det er da viktig å poengtere at alle kan utvikle seg både innenfor utholdenhet og styrke, men for noen kommer det enklere enn andre, og har du ikke de riktige genene, kan det hende at det er umulig for deg å bli blant de aller beste i verden i enkelte idretter, uansett hvor hardt og bra du trener.

Mine gener – en vektløfter som er bygd for utholdenhetsidrett:

Når jeg først begynte å trene styrke så trente jeg mye sammen en kompis. Utgangspunktet vårt var ganske likt og vi var begge veldig svake, men derfra gikk det veldig tydelig; min kompis økte alltid ca dobbelt så fort i styrke som det jeg gjorde. Jeg ble også sterkere, men spesielt i overkroppen hang det etter, og der økte nok kompisen min ca 3x så raskt som meg. Dette til tross for at jeg var den flinkeste til å gjennomføre planlagte økter, samt å i meg nok proteiner og et godt kosthold.

Jeg har også gjort en gentest av meg selv gjennom det Danske selskapet AthGene, og selv om forskningen på dette feltet er ungt og usikkert, så er det et veldig spennende fagfelt. Mine resultater viste det jeg forventet; jeg er ikke laget for styrkeidretter. Faktisk viser resultatene av min gentest derimot at jeg har gode gener for utholdenhetsidrett – stikk motsatt av det jeg som vektløfter driver med.

Min AthGene gentest viser at jeg er som skapt for utholdenhetsidrett

Min AthGene gentest viser at jeg er som skapt for utholdenhetsidrett

På tross av treg framgang fra jeg begynte å trene, og gener som ser ut til å jobbe mot meg, er det i dag likevel jeg som er den sterkeste av meg og kompisen jeg begynte å trene med, fordi jeg har fortsatt å trene hardt og jevnt i mange mange år, men min kompis falt av fra treningen. Jeg er langt unna internasjonalt nivå i vektløfting, men jeg er blant de bedre vektløfterne i landet; i 2016 fikk jeg en 4. plass i klassen min og en 19. plass på tvers av alle vektklasser med 110 kg i rykk og 132 kg i støt på 75 kg kroppsvekt i NM, og senere samme år løftet jeg betydelig bedre med 115 kg i rykk og 146 kg i støt på 80 kg kroppsvekt i Regionsmesterskapet, og fikk med det en 2. plass både i vektklassen min og på tvers av alle vektklasser – jeg ble den nest beste løfteren i regionen i 2016.

Her støter jeg 146 kg på Regionsmesterskapet, på tross av mine utholdenhetsgener ;)

 

Den samme erfaringen har jeg med kunder; selv de som responderer dårligere enn snittet på styrketrening kan de bli veldig gode med hard og god trening over tid, men det vil ta lenger tid enn for de som responderer best på trening, og potensialet for å hevde seg i verdenseliten er kanskje ikke der hos alle. Dette bringer meg videre til det viktigste poenget i denne artikkelen:

Genetisk godt disponerte atleter kan og bør trene annerledes enn normale folk og genetisk dårligere disponerte atleter:

Dette er høyst spekulativt fra min del, da det ikke finnes forsknings som viser dette på en tydelig måte, men min hypotese er at de som er genetisk godt disponert for styrketrening kan trene «lettere» enn de som ikke har det samme genetiske potensialet. Klassisk Norsk/Dietmar styrkeløft-trening er et godt eksempel på dette; framgangen kommer først og fremst fra volum, og man presser seg nesten aldri nære hva de er kapabel for på trening. Jeg har sett mange som responderer godt på denne typen trening, men det er stort sett alltid de som responderer godt på all styrketrening – de som blir sterk av å «se på en vektstang», som jeg husker noen beskrev et styrkeløfttalent som for noen år tilbake.

Min erfaring er at personer som kanskje ikke har det beste genetiske potensialet, og som ikke har fått noe framgang på lang tid med slik «klassisk» og lett trening, kan få veldig god framgang om de får et tøffere treningsprogram med andre metoder, og hvor man på enkelte økter presser seg mye hardere.

Jeg tror rett og slett at for de med gode gener for styrketrening trengs kun et begrenset ytre stimuli for å sørge for god framgang i styrke og muskelmasse, mens for de med de mindre gode genene trengs kanskje betydelig mer – de må jobbe hardere om de ønsker like gode resultater som de genetisk best disponerte atletene.

I praksis kan dette brukes ved at de som veldig enkelt blir sterkere kan og bør få treningsprogrammer hvor treningen ikke er for tøff og hvor fokuset også i stor grad er å unngå skader, mens de som ikke har vist seg å respondere like lett bør få tøffere treningsprogrammer, slik at også de kan oppleve framgang.

Kort oppsummert: Verden er ikke rettferdig, heller ikke når det kommer til trening og idrett. Selv de med dårligere genetisk potensiale for sin idrett kan likevel oppleve god framgang, men det kan være at de må trene annerledes enn de genetisk best disponerte atletene. Alle må ikke trene helt likt.

Referanser:
1. Stewart CE, Rittweger J. Adaptive processes in skeletal muscle: molecular regulators and genetic influences. J Musculoskelet Neuronal Interact. 2006 Jan-Mar;6(1):73-86. [Pubmed]
2. Brynjar Haukli Mor og far avgjør kondisen din. 2011.

Comments are closed