Min far skulle ha blitt 64 år i dag…

Min far skulle ha blitt 64 år i dag… kunne annerledes ruspolitikk ha gjort en forskjell?

Jeg husker veldig godt morgenen den 27. januar 2014.

Når man våkner til titalls ubesvarte anrop fra familiemedlemmer som har ringt midt på natten og gjennom hele morgenkvisten, så forstår man at noe ikke er som det skal være. Jeg forstod innerst inne med engang hva som hadde skjedd, men jeg turte ikke helt å tro på det. Jeg lot det gå noen minutter før jeg tok meg motet til å ringe opp min mor… Hun bare gråt, og klarte ikke å sette sammen noen fulle setninger, så de ble min bror som måtte si det; min far var død. Min mor fant han bevisstløs på badet midt på natten. Han lå på badegulvet, men det tok en stund før hun forstod hva som hadde skjedd, for å sove på gulvet var en helt normal ting for min far, som var tung alkoholiker i en årrekke før han døde.

Min far, Harry André Gyllensten.

Min far, Harry André Gyllensten.

Normalt skriver jeg mest om ting som er relevant for min jobb som trener, men jeg gjør ett unntak denne kvelden, og vil i stedet dele noen korte, men svært kanskje viktige tanker om min personlige opplevelser om rusmidler, og hva jeg tenker om dagens rusmiddelpolitikk…

I dag har nemlig min far bursdag, og han skulle ha blitt 64 år gammel. De ble han ikke. Nøyaktig dødsårsak vet vi ikke, men jeg ser på det som svært sannsynlig at han døde av et epileptisk anfall som følge av alkohol abstinenser. Alvorlige tilfeller av slike abstinenser har jeg vitnet hos min far så mange ganger at jeg ikke lenger har telling, men jeg husker veldig godt den første episoden, det var for mange år siden når jeg var ganske ung og fortsatt bodde hjemme hos mor og far. Jeg var på kjøkkenet og lagde mat når jeg hørte et smell fra stuen og løp inn, der lå min far på stolen med alle muskler i kroppen spent – helt stiv, mens det rant sikkel ut av munnviken. Han lå slik i det som føltes ut som en evighet før han falt samen på gulvet, og etter kort tid begynte å snorke. Det var ikke mulig å få noe kontakt med han, han var helt borte og åpnet ikke øynene. Jeg ringte 113 umiddelbart og de kom på noen minutter og fikk han fraktet på sykehuset, hvor en stor gruppe med leger og sykepleiere løp rundt og ga han en rekke medisiner og ting som jeg ikke forstod noe av – ting skjedde veldig fort. Det tok lang tid før han var i stand til å snakke igjen, og han husket da ingenting av det som hadde skjedd.

Alkohol abstinenser oppstår når man etter et stort og langvarig alkoholinntak plutselig kutter det ut eller kraftig ned, og kan være like alvorlige som abstinenser fra andre tunge rusmidler. Alvorlige tilfeller som de min far opplevde i hvert fall et titalls ganger i løpet av sitt siste tiår i dette livet har en meget høy dødelighet, og jeg har sett tall som viser en dødelighet på hele 15 % for slike anfall.

Slike abstinenser var sannsynligvis det som førte til min fars dødsfall.

Min far var tung alkoholiker i en årrekke før han døde, og han var innlagt på sykehus i forbindelse med dette så mange ganger at jeg mistet tellingen. Han var også innlagt på rehabilitering flere steder, og var på det beste helt edru i hele to år. På det verste gikk det mange, mange måneder i strekk uten et eneste minutt i edru tilstand. De ble inntatt minst to flasker (1 liter) med sprit på daglig basis, og det var en rutine å være kun litt beruset hver morgen når polet åpnet, også tungt beruset alle andre deler av døgnet. Hver dag, hver uke, hver måned. Det gikk adri i øl, kun sprit var sterkt nok, og det var ingen pauser. Fulle foreldre på kveldstid har jeg vært vant med hele mitt liv, men alkoholproblemene til min far utviklet seg gradvis fra fyll hver kveld til fyll døgnet rundt hver helg, til at mandager på jobb ble droppet, til hele uker av ganger, til han mistet jobben. Han mistet jobben til slutt etter å ha signert en kontrakt på at han ikke hadde lov til å drikke alkohol i det som egentlig var arbeidstiden… Og etter jobben gikk, så fikk også alle begrensninger på når han skulle drikke alkohol. Støtte fra kommune og stat dekket ingen behandling som ga noe effekt, men støtte fra tidligere arbeidsplass dekket hjelp på et behandlingssenter som hadde bedre effekt, noen ganger i måneder eller til og med år av gangen, men problemene kom alltid tilbake.

Hvorfor deler jeg dette? Først og fremst kan det nok være at jeg har et behov for å dele ting jeg tenker på, som jeg synes er vanskelig å snakke med folk om. Viktigere enn meg så ønsker jeg også bringe temaet ruspolitikk litt oppmerksomhet, for jeg stiller meg meget skeptisk til dagens fokus på straff når det kommer til ruspolitikk, både i form av alkohol og andre rusmidler. Etter tobakk er alkohol sannsynligvis det rusmiddelet som dreper flest mennesker, og det er i store doser blant de aller mest skadelige rusmidlene (se graf nedenfor):

Hvor skadelige er forskjellige rusmidler?

Hvor skadelige er forskjellige rusmidler?

EN TANKE:
Hva om økonomiske midler som i dag brukes på å straffe rusmisbrukere av alle typer, i stedet brukes på å hjelpe personer som sliter med rusmisbruk? Hva om midler rett og slett brukes på behandling i stedet for straff? Tall jeg har sett når jeg har undersøkt dette temaet i detalje viser veldig tydelig at «war on drugs» i form at straff ikke fungerer godt, så hva om vi kan AVKRIMINALISERE rusmisbruk, og i stedet bruke de vanvittige beløpene som politiet og andre bruker på å straffeforfølge slike saker, til å hjelpe folk?

Kanskje kunne mange liv vært reddet, og kanskje enda viktigere; livskvaliteten til mange personer og familier vært reddet, om midler som brukes på straff, i stedet hadde vært brukt på å hjelpe de som sliter. Ved å gjøre flere rusmidler lovlig kan man også få inn store skatteinntekter, som igjen kan brukes på å hjelpe de som faktisk sliter.

Jeg er ikke alene med denne tanken, og hovedmålet mitt med denne posten er at flere skal lese seg opp på dette temeat, og kanskje endre holdningen sin. Rusmisbrukere fortjener ikke alltid straff, men det har er sårt behov for hjelp… Jeg håper at dere som har tatt dere tid til å lese denne posten, også vil lese litt fra referansene som følger. Jeg avslutter med et sitat fra tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan og et par sitater fra en artikkel hos NRK:

«I believe that drugs have destroyed many lives, but wrong government policies have destroyed many more. We all want to protect our families from the potential harm of drugs. But if our children do develop a drug problem, surely we will want them cared for as patients in need of treatment and not branded as criminals.»

«Samfunnet bruker flere milliarder årlig i direkte utgifter i justissektoren på å håndheve et strengt forbud mot narkotika. De samlede kostnadene for samfunnet omfatter selvsagt mye mer enn dette: Økonomiske så vel som menneskelige kostnader for brukere av narkotika som følge av blant annet rettsforfølgelse og kontakt med kriminelle miljøer, og tapte skatteinntekter for staten.»

«Det fins mange tall som kan illustrere disse omkostningene. Blant de mest nedslående tallene er at 30 prosent av totalt nærmere 4000 innsatte i norske fengsler har narkotika som hovedlovbrudd (per 1.1.2011), og omkring 250 personer dør av overdose i Norge hvert år.»

– NRK, basert på rapport fra Civita.

Mer lesestoff / referanser:
1) http://www.globalcommissionondrugs.org/
2) Rapport fra tankesmien civita:
3) http://www.vg.no/nyheter/utenriks/narkotika/thorvald-stoltenberg-og-kofi-annan-vil-legalisere-narkotika/a/10094821/
4) Marc A. Schuckit, M.D. Recognition and Management of Withdrawal Delirium (Delirium Tremens). N Engl J Med 2014; 371:2109-2113November 27, 2014DOI: 10.1056/NEJMra1407298.

Comments are closed